I SKYGGEN AV DE MAJESTETISKE FJELLENE, fjordene og det balanserte livet i norske lokalsamfunn, lurer en skjult krise. Befolkningen i flere av disse samfunnene er blitt uvitende brikker i et spill ledet av helseforetakene, som kjemper sin egen kamp for å overleve som foretak. Dette spillet handler ikke bare om helse, men om kalkulert misbruk og økonomisk utnyttelse.
DET SENTRALE PROBLEMET ligger i måten offentlig finansiering av helsetjenester blir styrt. Ved å kanalisere offentlige midler til private helseaktører, undermineres den offentlige helsetjenesten. Disse private aktørene velger ut de mest lønnsomme prosedyrene og behandlingene, mens de risikable og mindre lønnsomme sakene blir igjen hos det offentlige. Dette fører til press i arbeidsmarkedet for svært spesialisert arbeidskraft, en skjevfordeling av ressurser og en økning i såkalt «svingdørproblematikk», da det offentlige oftest ender opp med helseoppfølging og ansvaret for «hele pasienten».
HELSEFORETAKET OPERERER SOM ET AKSJESELSKAP – ikke som et helseforetak – og blir gjennom selskapslovgivningen tvunget til å sette søkelys på lønnsomhet fremfor pasientomsorg. De må faktisk balansere budsjettene, enten ved å kutte kostnader eller ved å skaffe mer kapital. Denne finansielle sjongleringen går på bekostning av kvaliteten på helsetjenestene, og prioriteringene blir komplekse; for å unngå å drive ulovlig, må budsjettene justeres, eller kapital må tilføres.
DEN ØKENDE KOSTNADEN for helsetjenester, kombinert med et stramt helsearbeidsmarked, skaper en perfekt storm. «Offentlig ansatte» (i helseforetakene) forlater sine stillinger på grunn av utilstrekkelige lønnsbetingelser, og ledelsen må finne alternative måter å balansere budsjettet på.
UTOPISKE FORSLAG fremsettes i arbeidsgruppene – utopiske forslag om nedleggelse av det mest grunnleggende for befolkningen; følelsen av trygghet, og at vi har vår berettigede egenverdi i en nasjonal kontekst. PROSESSEN skaper en sterk følelse av avmakt, med økende uro og følelse av håpløshet blant lokalbefolkningen – en uro som er fullstendig forutsigbar (for forslagsstillerne), og som utnyttes bevisst politisk for å presse frem endringer i finansieringsmodellen.
DEN MANIPULASJONEN som lokalsamfunnene lar seg engasjere av gang etter gang, finner jeg dypt uverdig og krenkende – man ser hvordan nasjonale politikere til stadighet tillater at befolkningen blir utnyttet og dratt gjennom en endeløs kamp mot nedskjæringer i tjenestetilbudet. Denne emosjonelle rovdriften på lokalsamfunnene, som står i spissen for å opprettholde Norges bygder og utposter, er intet mindre enn en skandale, og den virker utarmende på skapertrangen og produktiviteten, som Norge er så avhengig av.
DET ER PÅ HØY TID at nasjonale politikere og ledelsen i den etablerte helsetjenesten møter en kanonade av kritikk for deres handlinger. Bare da kan vi håpe på en endring som setter pasientens velvære og rettferdighet for lokalsamfunnene i forgrunnen.
VI MÅ BARE HÅPE at Norge fremdeles har såpass voksne ledere at de sammen kan innrømme den feilslåtte foretaksmodellen og innføre styringsmodeller som faktisk virker til beste for folket. Og trenger foretakene fornuftige mennesker med evne til helhetstenkning, er vi nok mange som – dog med litt krenkede og utslitte hoder etter all fakkelbrenningen – vil gjenvinne kreftene og delta i dugnaden.
